Er det noe jeg virkelig trenger, så er det en stor bøtte motivasjon, en diger kake og den største porsjonen konsentrasjon som finnes. Eksamen i info102 og 132 er nemlig like rundt hjørnet. I alle fall hvis et hjørne har tretti dager. Tretti dager er jo mye sier du. Åneidadu. Ikke når pensumet består av javaprogrammering og diskret matematikk. Spesielt ikke når man heller vil planlegge bryllup og framtid og sånt. Og det er så mye å tenke på at man egentlig trenger en hel fabrikk for å sortere alt. En fabrikk med hundreogsøttini samlebånd og en egen hellikopterlandingsplass på taket. Slik at man kan ta seg en flytur når man trenger litt avkobling. Eller bare vil få litt utsikt. Hva skjer med det? At man skal gifte seg? Og bli et sånt ektepar. Plutselig. Når man liksom skal være singel til man er tredve. Minst. Det går ikke alltid som man planlegger. Noen ganger går det bedre. Og jeg liker det. Sola skinner og livet er egentlig bare bra. Selv om skyene kommer. For vi kan diskutere hva de ligner på. Og lukte på blomstene. Og ligge i gresset og gjøre ingenting. Apropo det. Bergen har gjennomgått den lengste tørketiden i manns minne. I alle fall i mitt minne.

Det var noe mer jeg skulle si. Men så forsvant ordene. Jeg ville ta et bilde av det. Men så forsvant kameraet. Uheldigvis. Men takk og pris for superforsikring. Med superforsikring ordner alt seg.

Men oi! Jeg har jo plantet tomater også!

Noen dager er mer innholdsrike enn andre dager. Noen dager er mer spesielle enn andre. Noen dager tar helt av. Og man er gladere enn man noen gang har vært. Sånn som den dagen. Dagen da det ikke gikk ann å stoppe å smile. Bare på grunn av en liten ring og et lite spørsmål. "Vil du gifte deg med meg?" Jeg sa ja. Og nå skal vi gifte oss. :D Den attende juli totusenogni. Nemlig! Men først skal jeg få være forlover i to bryllup. Med lilla kjole. Og så skal jeg nyte livet på et svaberg, se på stjernene fra hodeputen min, nerde på den nye stasjonære PC'n, glede meg over påskeeggene som ble gule i år også, nyte det glade liv sammen med Ingrid i Nygårdsgaten og vente på at kameraet mitt skal bli reparert.

Noen dager kan forandre alt. Og ingen ting blir det samme lengre.

Jeg elsker deg, Edmund. Og jeg gleder meg til å dele livet sammen med deg. <3

- I jula var det jo bare såvidt vi så hverandre, og da var det jo i tillegg mørkt, sa Erik. Så jeg tar toget til oslo for å besøke Ingvild, Kristio og Erik. Jeg får sjokolade av den fremmede damen i nabosetet, og føler meg skikkelig miljøvennlig siden jeg har hørt at en flyreise Bergen-Oslo ville tilsvart utslipp av CO2 fra 27 togreiser. Jeg ankommer Oslo, og alt er bare fint. Eksepsjonelt fint! Vi kan leke i snøen og prate hele natten akkurat som om hver dag var sånn. I tillegg til at vi drar på Jimmy eat world - konsert på Rockefeller og det tar bare helt av! Vi treffer bandet etter konserten og jeg og Jim Adkins gjør apegrimasje sammen, og det føles som om vi bare står der hele kvelden, og.. alle er bare glade. <3 Jimmy eat world. <3 Ring ding ding ding ding ding! Det er sånne dager man ikke vil skal ta slutt. Det er sånne dager man vil huske for alltid. Tidenes tur, var det! Nemlig. Stakkar Kristio. Og jeg ville si noe mer bra om turen, men jeg får det ikke ut. Du ville sansynligvis ikke forstått hvor fint det var uansett.

Here's to living in the moment! <3 bilder fra turen // Ingvilds ord om helga

Lagt inn av Marianne Midbø // Legg til kommentar

Jeg går opp trappene for siste gang. Går til rom 509 av gammel vane, låser opp døren og ser inn. På ingenting. Som om det aldri skulle ha vært noe der. Men på samme tid som om det alltid var der det hadde vært noe. Jeg går ut igjen for å ta bussen fra statsarkivet for siste gang. Det er en egentlig en befriende følelse å kunne si det. Adjø Alrek. Og hallo nye hjem. Nye hjem som er midt i sentrum sammen med Ingrid. I tredje etasje. Og det er lyst og fint. Akkurat slik som det skal være. Og hvis du vil gi meg gaver - eller bare besøke meg, så kan du komme til Nygårdsgaten 52. Det er her det skjer. Fra nå av. Med nymalte vinduer og nyskrudde ikea-møbler. Og basketballbane i hagen.DET er verdt et smil, det! Et sånt smil med stor D. Sånn. :D

Hurlumhei, og bilder av leiligheten

Det har vært jul. Enda en gang. Men det er lenge siden nå. Så jeg velger å ikke nevne den elleville julaften, snøkakebakingen, prikkeletingen eller de usedvanlig spennende dagene på Spar. Det sa pang. Og så plutselig kom det enda et år. 2008 kalles det. Og jeg trasker inn i det med friskt mot, nye gardiner og togbilletter til Lillehammer. Og her sitter jeg. Tiende januar. På togstasjonen i Lillehammer med laptop, snowboard og kaffi. For ikke å nevne den femhundresiders boken "Objects First with Java" som ligger trygt oppbevart i sekken. Jeg tror Lillehammer er et bra sted. Når jeg går ut av stasjonen skal jeg prøve å finne det ut. Vigra er i alle fall et bra sted. Med raketter og stjerner. Raketter som ikke knuser 60 vinduer. Og apropo vinduer så er den nye, svært så ettertraktede nettsiden min, herved offisiell og plassert på www.rableblokk.com

Lagt inn av Marianne Midbø // Legg til kommentar
________________________________________________________________________________________________________________________________

Har du merket hvor fint det er å gjøre ingenting? Fra nå av skal jeg gjøre ingenting litt oftere. Og det blir det tid til. Eksamenene er nemlig i boks, og ex.phil er unnagjort. Med andre ord så er det faktisk juleferie. Bøkene er lagt på hylla, julebrusen er kjøpt inn og jeg har til og med fått pakkekallender. Med snøspray og sjokoladenisser i. Nam. <3

Jul er en fin tid å ha. Så det så.

Lagt inn av Marianne Midbø // Legg til kommentar
________________________________________________________________________________________________________________________________

En relasjonsdatabase er bygd opp av tabeller som er satt sammen av poster som er satt sammen av felter. Så sånn er det. Og apropo.

01101000011101100110010101101101001000000110100001100001011001000110010001100101001000000111010001110010011011110110010001100100

00100000011000010111010000100000011010100110010101100111001000000111001101101011011101010110110001101100011001010010000001101100

11100110011100100110010100100000011001000110010101110100001000000110001001101001011011101110011001110010011001010010000001110100

011000010110110001101100011100110111100101110011011101000110010101101101011001010111010000111111 [Kan du lese det?] :D

Lagt inn av Marianne Midbø // Legg til kommentar
________________________________________________________________________________________________________________________________

Det er seksten dager til eksamen. På tide å gå i hi. På tide å isolere seg fra alt og alle, låse døren, dra ut nettverkskabelen, og late som om jeg ikke er til. Med en stor krukke kaffebønner og kjøleskapet fullt av energidrikker, er jeg klar. Klar for å lese i seksten dager.

Og hvis du har litt motivasjon til overs, må du gjerne slenge den over.

Lagt inn av Marianne Midbø // Legg til kommentar
________________________________________________________________________________________________________________________________

Noen ganger føles det som om ingenting betyr noe. Noen ganger kan jeg sitte i vinduet og bare være til. Uten å tenke på at jeg har eksamen om nitten dager. Uten å tenke på at jeg egentlig har veldig mye jeg skulle ha gjort. Det er sånne kvelder som dette. Når snøen laver ned den niende november. Og jeg går ut på altanen. Bare for å stå der. Og la snøflakene lande i håret mitt. Og bare være til.

Lagt inn av Marianne Midbø // Legg til kommentar
________________________________________________________________________________________________________________________________